“Han lå jo ikke med noen andre”

Vi hadde kjent hverandre lenge og sett på hverandre som venner. Et klønete kyss en sen kveld tok vennskapet i en ny retning og med sommerfugler i magen diskuterte jeg dette med mine venner. Hva kom til å skje nå? Var jeg forelsket? Hva følte han? Månedene gikk og vi begynte å se hverandre flere kvelder i uken og sov med hverandre. Jeg hadde tannbørsten min og litt sminke i baderomsskapet hans, vi lagde middager sammen, så på film, kysset på bussen og sa søte ting til hverandre. Jeg var så forelsket som man kunne være. Men til tross for alt dette var steget å kalle han min “kjæreste” gigantisk. Jeg møtte aldri vennene hans eller familie og det var uklart om de engang visste om vårt forhold. Han gjorde det også klart for meg at han ikke ville prate om “hvor vi stod” og at hver gang jeg forsøkte å ta det opp endte det med at jeg følte meg flau. Han var en fri sjel som ikke ville styres av samfunnets regler og vi hadde det jo kjempe bra som vi hadde det, eller hva? Etterhvert så hadde hans ord blitt mine. Jeg forsvarte vårt kompliserte forhold til vennene mine og sa at det var helt okay som det var. Han sa jo at han ikke lå med noen andre.

…Jeg tror at vi alle har kjent denne gutten eller jenta. Personen som ikke vil “sette et stempel på forholdet” uten å være fri og ubundet. Som syntes det er kjempe hyggelig å møtes en gang i uken for å kose så lenge det er på denne personens vilkår. Som får panikk i blikket hver gang fremtiden kommer opp i en samtale. Denne personen kan virkelig gi deg dårlig selvtillit og få deg til å tro at det er noe galt med deg. At du er desperat og klengete. At du må være takknemlig for den lille kjærligheten du får og ikke kreve mer. At du rett og slett latterlig drømmer om mer. Vet du hva jeg prater om? Da er det på tide at du begynner å stå opp for deg selv og stiller Mr.”hard-to-get” mot veggen før du bryter sammen totalt.

Selvfølgelig fant den her karen som jeg datet en jente som han ble forelsket i og flyttet inn med typ et kvarter senere. Da var hele praten om “å stå imot samfunnets normer” borte. Det er det som er så jævlig trist. Det at disse hard-to-get jentene og guttene bare bruker sine unnskyldninger om frihet fordi de ikke er helt sikre på om de vil være med deg. De våger ikke å binde seg med frykt at det vil komme noe bedre. Det er den tøffe sannheten. Jeg vet dette ettersom at jeg har klart å innlede sunne og flotte forhold de seneste årene med gutter som FAKTISK  VIL VÆRE SAMMEN MED MEG (på ordentlig). Vi snakker om hele pakken. Slektsmiddager og tacofredager.

For når man er forelsket så vil man det. Punktum.