Drit i normene

Jeg har fått feedback på mine innlegg at jeg har vært litt “trangsynt” med min måte på å definere forhold og kjærlighet. Det er altfor lett å gå ut i fra seg selv når man skriver personlige innlegg om forhold. Det er jo mine erfaringer som jeg beskriver. Jeg er både heteroseksuell og tror (mer eller mindre?) på monogami. Jeg drømmer om giftemål, barn og hele pakken. Men alle gjør ikke det. Det finnes en del mennesker som ikke vil plassere seg i en skuff og som ikke tror på at man blir lykkelig bare for at man presses inn i en skuff med villa, volvo og hund. (Eller nærmere en to-roms leilighet, katt, og sykkel hvis vi prater om hovedstaden..).

Tilhører du en av de som aldri lykkes med å være trofast i dine forhold? Eller er du den som får kalde føtter så fort et forhold begynner å bli seriøst? Som ikke VIL såre noen men som helt enkelt ikke klarer de forventningene som kreves av deg i et forhold? Ja – da er det kanskje på tide å vurdere om det overhodet er noe for deg. 

Kanskje er jeg bare så innesnødd i normen om å være to at jeg ikke ser alternativene. Selvom jeg lengtet etter noe annet så tviler jeg på at min partner skulle ta meg på alvor; for å ikke snakke om venner og familie? At man på hvert stadium i et forhold må forklare seg for omgivelsene om “hvor man står” “hvorfor man ikke har flyttet sammen enda?” “og om det ikke er på tide å tenke på barn snart..?” – gjør det hele litt vanskeligere. Hvordan skal man si til tante Åse at “jeg har to venninner som jeg har sex med og så bor jeg sammen med min eks”? (eller hvordan det hele ligger til).

Åh, som jeg ønsker at slike innlegg som dette ikke behøver å skrives. At vi hadde kommet litt lengre i våre syn på aksept og at kjærlighet er kjærlighet uansett i hvilken for den kommer i. Nå kaster  jeg opp en ball i luften og ser hvor den havner. Hva gjør dere? Hva tenker dere? 

Jeg vil vite!